Kåre J. Smith – En verdsatt 70-åring 2017-09-27T21:52:48+02:00

Kåre J. Smith – En verdsatt 70-åring

Kåre J. Smith har vært inspirator, hjelper og leder i BCC gjennom flere tiår. Han har ledet menigheten gjennom store og nødvendige kulturelle og finansielle endringer. Han har vært en aktiv barne- og ungdomsarbeider. Da han ble 70 år var det ikke tvil hos BCCs medlemmer om at de ønsket å feire det internasjonalt på Brunstad.

Det har vært avholdt mange jubileer i Brunstad Christian Churchs historie. Det er tradisjon for festlige markeringer. I 2006 var det 50 år siden Brunstad ble kjøpt, noe som satte sitt tydelige preg på sommerkonferansen dette året. Både før og etter har det vært flere årsmarkeringer av personer som har betydd mye for menigheten. Mye skjer i lokalmenighetene, men er det ting av internasjonal karakter ønsker menigheten gjerne å feire det på Brunstad.

«Vi har ikke tradisjon for å dyrke ledere», sier Kåre J. Smith. Som den som fikk ansvaret for menigheten av den aldrende Sigurd Bratlie, kjenner han godt til dette. Bratlie stilte krav, både til seg selv og til sine medarbeidere. Det var absolutte krav, ikke til intelligens eller utrustning. Heller ikke til popularitet eller evnen til å sanke «stemmer». Men det var et krav om ikke å tenke på seg selv, men på menigheten. For Kåre J. Smith var dette en hovedtanke i all virksomheten, helt fra ungdommen av.

Den 14. november 2014 ble han selv 70 år.  Det var ikke tvil hos menighetens medlemmer om at de ønsket å feire det på Brunstad. Av flere årsaker. Som en som har ledet menigheten gjennom store og nødvendige kulturelle og finansielle endringer, var han svært prissatt. Som en aktiv barne- og ungdomsarbeider, enda mer verdsatt. Men det var som inspirator og hjelper, med omsorg for enkeltmennesket han først og fremst ville feires for dette året.

Les videre om

Fra ungdom til leder  |  Sønnesønn?  |  Retningen  |  Save The World  |  Pressen  |  Selvkritikk  |  Familiefaren  |  Livsvalg  |  Giverkultur  |  Beslutninger  |  Visjoner

Golden Heart

Fra ungdom til leder

Da jeg var seksten – sytten år bad jeg mine foreldre om å få dra til sjøs. Jeg var den gang tvilende til menigheten, og hadde behov for å komme for meg selv og tenke over livet, forteller Kåre J. Smith.  Sommeren 1963 omvendte han seg. Kristenlivet ble personlig og konkret. Det personlige engasjementet førte ham mange steder, blant annet til Sverige og Finland, der han virket som evangelist og forkynner i åtte år. Det var ikke noe glorie over den perioden, mimrer Smith. Det var hardt arbeid på dagen, jeg arbeidet som sjauer på godsterminalen i Stockholm. Om kveldene holdt vi enten møter eller tok oss av de få barna og ungdommene som tilhørte den unge menigheten der. Men siden ble det mange reiser på kryss og tvers over mange kontinenter.

Er du barne- og ungdomsarbeider eller pastor?

Jeg har arbeidet med barn og ungdom hele livet. Det har opptatt meg helt til i dag, og vil nok følge meg resten av livet. Mye av det jeg har fått gjort for menigheten er for barna og de unge, men også for andre grupper, slik som kvinnene. I min oppvekst var det jo en helt annen kultur rundt dette arbeidet. Mange i min generasjon forlot menigheten, i mangel på impulser og stimulans. Det hele ble naturlig nok litt for «åndelig» for mange av de unge. Jeg er nok ikke født med slike «åndelige» gener akkurat, humrer Smith. For meg var det normalt både å delta i og arrangere både lek, sport og andre aktiviteter. Det ble en naturlig del av både kristenlivet og menighetslivet.

I dag ser vi jo hva all denne aktiviteten gjør med barna og ungdommen vår. De trives, og de ønsker å være en del også av det åndelige fellesskapet når de vokser til. Dette er noe av det som inspirerer meg mest. Menigheten er ikke en åndelig «kuvøse», men et sted for naturlig livsutfoldelse, der man også lærer å takle og leve livet, slik Gud vil vi skal leve det. Og det er ikke trist. Når vi som er eldre kan være gode rollemodeller, da viser vi at livet er trivelig og givende å leve. Når vi for eksempel kan vise sannheten i Bibelens ord om at «den som velsigner, skal trives», da er det mer virkningsfullt enn all verdens velformulerte taler. Så ja, jeg er vel både pastor og forkynner, men er mest opptatt av selve livet som skal leves. Da blir det «Livets Ord», det som Johannes sa han forkynte, en veiledning til et liv han kunne se og ta på, sier Smith.

Gå til toppen av siden   |   Les videre om «Sønnesønn av grunnleggeren?»

Golden Heart

Sønnesønn av grunnleggeren?

Kåre Johan Smith er sønnesønn av BCCs grunnlegger Johan Oscar Smith. Flere kan nok ha tenkt at slektskapet har hatt betydning for at han ble valgt til leder. Selv mener han dette ikke på noe måte har bidratt til hans posisjon i menigheten.

Du snakket om åndelige gener. Har slektskapet ditt inspirert deg i ditt engasjement i menigheten?

Nei, absolutt ikke. Jeg har heller aldri kjent eller møtt min farfar Johan O. Smith. Men ikke misforstå, jeg er glad for hjemmet jeg er vokst opp i. Jeg hadde fantastiske foreldre, som ga meg trygghet, varme og inspirasjon. Men slektskapet ga meg absolutt ingen fordeler i menigheten. Menigheten er ikke organisert på den måten, og det er jeg glad for.

Hva mener du med at menigheten ikke er organisert på den måten?

At det ikke er slektstilknytning som bestemmer dine arbeidsforhold eller muligheter i menigheten. Helt fra starten har det vært slik. En av Johan Oscar Smiths sterke sider var at han ikke gjorde forskjell på folk. Han beundret heller ikke folks intelligens og utdannelse på den måten at det ga fortrinn i menighetslivet. Han oppfordret gjerne til å ta utdannelse, men det var det Gudsinspirerte livet som ga grunnlaget for den åndelige deltakelsen i menigheten. Den samme innstillingen hadde de senere lederne Elias Aslaksen og Sigurd Bratlie.

Men det er vel en fordel med utdannelse også for menighetslivet?

Ja, for praktiske oppgaver er det en fordel. Derfor søker vi alltid å sette dyktige fagfolk til de rette oppgavene, enten det dreier seg om styrearbeid, byggeledelse, eller økonomi osv. Men når det gjelder den åndelige deltakelsen og lederskapet, kan ikke intelligens og utdannelse veie opp for et Gudsinspirert engasjement. Man kan ikke studere seg til kjærlighet, omsorg og visdom. Men man kan leve ut disse verdiene ved kraften som ligger i den Hellige Ånd. Det er ingen trylleformel for åndelig vekst, men det foregår ganske naturlig ved å erkjenne og avvise de negative sidene ved oss når de dukker frem med jevne mellomrom. Ved å velge det gode over tid vil man få tillit blant medlemmene i menigheten. Det gir et godt fundament for et åndelig lederskap.

Opplevde du denne tilliten når du tok over ledelsen av menigheten fra Sigurd Bratlie?

Ja, absolutt. Sigurd Bratlie sa heller aldri offentlig at jeg hadde fått hovedansvaret. Han sa derimot ved flere anledninger årsaken til hvorfor han ikke sa det: «Det trenger jeg ikke å si» sa han, «det forstår jo hele menigheten». Det samsvarte også med mine erfaringer. Jeg hadde allerede samarbeidet med Sigurd Bratlie i over 20 år, og hadde helt fra ungdommen av vært aktiv i menigheten over hele verden. Jeg hadde aldri tatt et slikt ansvar om jeg ikke var overbevist om at jeg hadde støtte blant et klart flertall av medlemmene.

En annen ting er at jeg i utgangspunktet verken var interessert i, eller søkte et slikt ansvar. Det samme gjaldt for mitt engasjement i lokalmenigheten i Oslo, der de ville ha meg inn i styret. Da spurte jeg pent om det var nødvendig, og sa at jeg hadde nok å arbeide med utenom. For meg har det aldri vært noe poeng i å bli forstander eller leder. Det viktigste er å få hjulpet mennesker til et levende og aktivt kristenliv, og å skape samfunn og fellesskap i menigheten. Det kan man fint gjøre uten å ha en ledertittel. I alle fall hos oss, sier Smith.

Gå til toppen av siden   |   Les videre om «Menighetens retning og profil»

Golden Heart

Menighetens retning og profil

Det er ikke tvil om at en del av kulturen i Brunstad Christian Church har endret seg mye de siste 20 årene. I store deler av forsamlingen eksisterte det en relativt streng kodeks på mange områder. Daværende ledere Elias Aslaksen og siden Sigurd Bratlie var nøysomme personer, som satt store krav til seg selv når det gjaldt sparsommelighet og beskjedenhet. Selv om de ikke krevde tilsvarende av andre, ble de lett et eksempel i akkurat dette. På den andre siden var de begge svært gavmilde og rause, og hadde store marginer når det gjaldt andre folks levemåte. Elias Aslaksen vokste opp i et dannet og velstående hjem i Oslo, men ga avkall både på sin egen utdannelse og rikdom for å leve som misjonær. Sigurd Bratlie reiste som menighetsplanter og samfunnsbygger verden rundt, og de som møtte ham følte seg inkludert og verdsatt på tvers av hudfarge, kulturer og levemåter. Allikevel hadde hans personlige nøysomme stil også appell til de mer pietistisk anlagte.

Du har en litt annen lederstil enn dine forgjengere? Hvilke instrukser fikk du av Bratlie da du overtok ansvaret?

Menighetens ledere har jo vært veldig forskjellige oppigjennom. Så ja, jeg har kanskje en annen stil enn Sigurd Bratlie og Elias Aslaksen, sier Smith. Men jeg hadde et fantastisk fellesskap med dem begge, selv om vi var veldig forskjellige. Når Bratlie ville at jeg skulle overta, spurte jeg ham om han ønsket at jeg skulle ta vare på noe av dette ytre, disse synlige særegenhetene som det har vært en del av i menigheten. Og hvis du sier ja til det, sa jeg, så må du ta frem Bibelen og lese hvor det står. Jeg ville at han eventuelt skulle begrunne det ut fra Bibelens ord, slik at det ikke bare ble noe hans generasjon var vant med. Men han sa klart i fra at han hadde ingen slike ønsker.

Det er klart at kulturer formes over tid av lederne. Det har jeg jo også selv vært bevisst på. Men jeg kan ikke se at disse synlige særegenhetene har hatt noe verdi. Jeg har i grunn latt utviklingen på slike ting gå naturlig, og heller vært opptatt av at folk får ha frihet til å ta sine egne personlige valg. Det som betyr noe er om man utvikler seg som egoist eller man utvikles i omsorg og kjærlighet til andre. En viss orden må det jo være når f.eks. mange tusen mennesker samles på Brunstad osv. Men dersom du sjekker de såkalte «ordensbestemmelsene» for konferansene der, finner du ikke mye særegent.

Du leder en menighet som har flere titusener medlemmer internasjonalt. Har du mye makt?

Jeg har ikke slik makt som en del, og særlig pressen, later til å tro. Jeg sitter jo heller ikke i styret for menigheten. Min oppgave er ikke å styre det organisatoriske eller økonomiske, men heller å sørge for at menigheten har en Gudsinspirert ledelse og retning. Og jeg er absolutt ikke alene i denne oppgaven! Det er ingen som står og venter på ordre fra meg. Oppgaven min er heller å inspirere og oppmuntre i den retningen menigheten har hatt helt fra starten av. Jeg tror jeg kan si at det aldri har vært så stor enighet om dette som det er i dag.

Hvorfor er det så stor enighet om retningen?

Det kommer nok delvis av de prosessene menigheten har vært gjennom, særlig på 90-tallet. Da var det en del krefter som ville dra ting ut av kurs. I dag ser vi at vi valgte rett. Trivselsfaktoren er høy, og fellesskapet er sterkt og inkluderende. Samtidig er det stor kreativitet, åpenhet og gjennomføringskraft. Jeg tror en personlig glede og fremtidstro er en god drivkraft til å bidra i fellesskapet. Det at man opplever at kristenlivet gir personlig glede og overskudd gjør fellesskapet sterkt. At vi opplever at barna og ungdommen trives og skaper noe sammen med oss som er eldre, gjør oss også sikre på at vi har valgt riktig.

Hva slags retning er det menigheten har valgt, og hva var alternativene?

Retningen ble staket ut av Johan Oscar Smith. Rent teologisk handler det om ikke å lukke øynene for det negative i oss, det som Bibelen kaller synd, samtidig som vi tror at det kan overvinnes. På denne måten får vi en positiv fremtidstro, en tro på et personlig liv og et fellesskap som stadig blir bedre. Det er jo noe vi erfarer. Teologi handler om kunnskap til liv. Kunnskapen i seg selv har ingen verdi, men kan den bringe glede og fellesskap får den verdi. Kristenlivet består av disse indre verdiene som kommer til syne i menigheten over tid.

Alternativene, slik som vi opplevde dem i 90-årene, var å holde på «formen» uten at livet, gleden og samfunnet utviklet seg. Man ville gjerne fortsette med disse synlige, kanskje litt bakstreverske kjennetegnene som særpreget oss en tid. Det ble for flere en slags erstatning for manglende indre verdier. Andre ville gjerne endre på hele teologien, lukke øynene for det negative i mennesket, det som Bibelen kaller synd, feide det under teppet, uten å gjøre noe med det. Men ingen av disse retningene resulterer i en varig glede og sant felleskap. Derfor er det de indre livsverdiene, det som Johan O. Smith ble så begeistret for, og som apostlene og de troende levde ut i den første tiden, som er vår retning. Bibelen gir en god veiledning til disse verdiene, derfor tror vi på den. Det er vår profil, avslutter Kåre J. Smith.

Gå til toppen av siden   |   Les videre om «You can’t save the world if you’re broke»

Golden Heart

You can’t save the world if you’re broke

Brunstad Christian Church har alltid vært finansiert av medlemmenes frivillige gaver. Det har alltid vært en hjertesak å støtte menighetens virksomhet, enten det har vært misjon eller lokalmenighetens aktiviteter. Menighetens grunnlegger Johan Oscar Smith var selv en pådriver for å åpne de private lommebøkene, slik at menigheten kunne få dekket sine behov og ha en uanstrengt økonomi. Selv var han fremtidsrettet, og var blant de første til å bruke f.eks. elektrisk komfyr og å legge inn offentlig vann i huset. Da de skulle bygge sitt første lokale i Horten i begynnelsen av 20-årene, ble det bygget for fremtiden, med god plass, skikkelig kjøkken, og vannklosetter. Dette var kanskje mer uvanlig for kristelige bedehus på den tiden. Selv tok han opp et privat lån for å være med å finansiere bygget, og fikk flere med seg til å ta opp slike lån. Alt var frivillig og alt var grunnlagt på at menigheten var en hjertesak.

Johan Oscar Smith hadde spesielt sans for barn og unges oppvekstsvilkår. Det siste han ønsket var å tvinge dem inn i en kristelig form som var unaturlig for dem. Han droppet gjerne møtene når det var fint vær, og dro heller på utflukt til Borrestranda utenfor Horten. Det var nok flere som mente han var for liberal, men det brydde han seg ikke om.

Selv om denne hjertesaken for barn og ungdom alltid har vært en grunnpilar i menigheten, har evnen til innovasjon og fremdrift vært varierende. Målestokken og beløpene hadde nok en tendens til å stå stille en periode, mens verden rundt beveget seg fremover. For Kåre J. Smith ble dette en utfordring. Dersom dette fortsatte, så han at menigheten ville bli akterutseilt. Han ønsket å gjøre noe med saken.

Det ble starten på en god prosess. Forståelsen av hva et godt økonomisk fundament betydde for et forsvarlig handlingsrom i menighetsarbeidet vant frem. Gradvis ble målene oppjustert, slik at giverbeløpene sto i bedre forhold til hjertesaken. Noe som satte ekstra fart i prosessen var en kommentar av William Clay Ford Jr. da han nettopp hadde kjøpt opp Volvos personbildivisjon, og ble intervjuet av Newsweek. På slutten av intervjuet uttrykker han «You can’t save the world if you’re broke». Og det var nettopp det; skulle BCC klare å møte de fremtidige behovene på en forsvarlig måte, måtte de etablere et solid økonomisk fundament.

Selv uttrykker Kåre J. Smith følgende om denne prosessen:

Jeg ble overrasket over den positive responsen på disse tankene. De avsluttende ordene til Ford jr. til Newsweek stadfestet på en måte det som hadde modnet seg over tid. Vi trengte å oppgradere målestokken. Og det viste seg at flere kjente på det samme. Stadig flere ble begeistret, og vi opplevde at hjertesakene stadig fikk nye ben å gå på.

Det første vi måtte ta tak i var å fornye konferansesenteret vårt på Brunstad. Menigheten hadde vokst, men på Brunstad hadde vi bare gjort mindre utvidelser oppigjennom tiden. Stedet var underdimensjonert og gammeldags. Det neste var å kunne gi et betydelig beløp til misjonen. Vi hjelper jo mange i land med dårlig betalingsevne, både med å få et sted å samles, etablere et levebrød, og drive et godt barne- og ungdomsarbeid.

Noe som lokalmenighetene egentlig selv tok tak i, som BCC etter hvert ble en drivkraft for, var de lokale behovene, et prosjekt vi kalte «Golden Heart». Målet er at lokalmenighetene skal ha minst 50 % egenkapital når de setter i gang med sine byggeprosjekter. Golden Heart har hatt mange positive bivirkninger. Lokalmenighetene har gjort behovsundersøkelser og funnet ut hva de trenger om 10, 20 og kanskje 30 år. Menigheten har alltid hatt gode tradisjoner for skippertak og fellesløft, men dette med langsiktig planlegging var vi dårligere på. Nå har vi alle begynt å spare, og det gir trygghet og komfort. At vi kan overlate midler til våre barn og ungdom, så de igjen kan planlegge og bygge videre for de neste generasjoner, er egentlig bare en plikt vi har. Det gjør vi med glede, og det er med på å fjerne generasjonsskillene. De unge opplever at vi tenker på dem, og ikke oss selv. De er også selv med å arbeide og spare, og det skaper mye godt felleskap, sier Kåre J. Smith.

Gå til toppen av siden   |   Les videre om «Pressens spekulasjoner»

Golden Heart

Pressens spekulasjoner

Brunstad Christian Church har jevnlig vært eksponert i pressen de siste årene. Mye på grunn av utbyggingen av det internasjonale konferansesenter på Brunstad. Men også mye på grunn av alle aktivitetene som er satt i gang. En del av oppslagene har imidlertid vært ganske spekulative.

Pressen har spekulert i at du har gjort deg rik på menighetens penger. Hva er din kommentar til det?

Da har de ikke fulgt særlig godt med. Å skrive slik f.eks. Tønsbergs Blad har skrevet de senere år er vel rene mesterskapet i dårlig håndverk. Det er ingen personer eller foretak som har skodd seg på menighetens penger. Strømmen har alltid gått andre veien, det har jeg og flere med meg sørget for. Hele tankesettet hos oss er helt omvendt av hva pressen har spekulert i.

Jeg har stor forståelse for at pressen går makta i sømmene, Den religiøse makta bør også gås i sømmene. Jeg er overhodet ikke ukomfortabel med en slik tankegang. Men pressen burde være mer opptatt av sin samfunnsoppgave enn å lage tabloide overflateoppslag. Jeg skjønner at det av og til kan være en drivkraft å ha en hypotese å arbeide etter, men at man skal havne så langt på viddene som f.eks. Tønsbergs Blad har gjort, er antakelig forankret i fordreide holdninger og hypoteser som har satt seg fast i redaksjonsveggene der.

Jeg har hele livet hatt glede av å gi. Det har ikke endret seg med årene. Også mine medarbeidere er glade i å gi. Å gi har en positiv mental effekt som kanskje er undervurdert i samfunnet. Å gi skaper felleskap, og et sterkt fellesskap gjør oss handlekraftige. Det er ikke sterke ledere som skaper sterke felleskap. Sterke ledere kan skape frykt, som igjen kan se ut som fellesskap, slik som vi ser i enkelte diktaturstater. Men at vi som er ledere kan gå foran som gode eksempler, skaper både trygghet, trivsel og samfunn.

Hvordan tolker du pressens samfunnsoppgave? Må de ikke satse litt for å avdekke kritikkverdige forhold?

Jo absolutt. Jeg synes ofte at de gjør en god jobb, men det kan også ta av. Det er flere saker der pressen har vært først ute, og at det siden er rullet opp svært kritikkverdige forhold. Men det er andre tilfeller der de har handlet i blodtåka. I slike tilfeller har pressen ikke vært særlig flinke til å ta selvkritikk. Det er litt synd, da en slik selvkritikk bare ville øke tilliten til pressen blant folk.

Gå til toppen av siden   |   Les videre om «Tar menigheten selvkritikk?»

Golden Heart

Tar menigheten selvkritikk?

Du snakket om pressens selvkritikk. Burde Brunstad Christian Church også av og til ta selvkritikk?

Ja, absolutt. Og det gjør vi. Men skal vi rett til gi en kritisk stemme, må det også være konsistens i det. En hver tillitsperson også hos oss gjør personlige feil og må være dette bevisst. Man må være villig til å delta i en prosess hvor det stilles spørsmål ved egne handlinger. Det har vi lange tradisjoner for.

Når det gjelder de siste års skriverier om Brunstad Christian Church forundrer det meg at man jobber så sterkt etter hypoteser. De satser da på at veggen en dag skal gi etter, uten egentlig å vite hva man hamrer på. Hvis jeg skal gi Tønsbergs Blad et lite råd, så må det være å legge bort fordommene og hypotesene, og søke etter pålitelige kilder. Våre aktiviteter er verken samfunnsskadelige eller menneskefiendtlige. Uten å kunne garantere for hvert av BCCs medlemmene, mener jeg vi er både redelige og ærlige folk, avslutter Kåre J. Smith.

Gå til toppen av siden   |   Les videre om «Familiefaren Kåre J. Smith»

Golden Heart

Familiefaren Kåre J. Smith

Kåre J. Smith er gift med Eva, og sammen har de sju barn. Når BCC holder 70-årsjubilum er det naturlig at familiens stemme kommer frem. Lokalmenigheten i Oslo ønsket i tillegg å ha en mindre lokal fest for Smith, i tillegg til den som BCC ønsket å arrangere på Brunstad. På festen i Oslo fikk familiens stemme naturlig nok en del oppmerksomhet, og jubilantens nærmeste fikk anledning til å fortelle om hvordan han hadde vært som far og ektefelle.

Ikke detaljstyrende …

Pappa har ikke vært detaljstyrende. Han reiste jo en del og var borte, og når han kom hjem så var det ikke sånn at nå kommer jeg hjem, nå skal ting settes på plass. Han har alltid vært en oppløftende faktor. Pappa har mye empati med folk som har det vanskeligJente

Alltid så naturlig

Pappa er veldig kul faktisk. Jeg tror mange elsker å være sammen med han fordi han gir av seg selv. Det han gjør er alltid for å hjelpe, og aldri for få fremme seg selv. Derfor er det alltid så naturlig, også når han leser i Bibelen. Han er ikke sånn som skal preke for oss og komme med formaninger osv. Han har stolt på oss 100 %. Mamma og pappa er de mest uselviske menneskene jeg kjenner.Jente

Aldri noe anklage …

Det som preger Kåre er godheten hans. Aldri noe anklage mot noen. Heller aldri at han vil ha meg annerledes enn det jeg er. Han var heller ikke bekymret. Det var jo til tider sterke anklager mot han, både i avisen og i menigheten, men han endret ikke atferd av den grunn. Når jeg ble kjent med Kåre reflekterte jeg også over at han var veldig lite opptatt av form og skikk, og det gjorde meg godt husker jeg.Ektefelle Eva

Frihet til å ha andre meninger …

Pappa er veldig avbalansert og rolig. Hjemme er det ikke sånn at vi har måttet mene det samme som pappa eller mamma. Vi har egentlig diskutert ganske fritt om alt. Han har også en voldsom fortellerevne, og han fortalte for oss når vi skulle legge oss. Mamma og pappa er også utrolige gavmilde. Pappa lever det han forkynner, det ser jeg hver dag.Jente

Veldig gavmild

For pappa var det like naturlig å tro som å puste. Han var veldig gavmild, og jeg husker jeg var med han og reiste på mange besøk med blomster og penger før jul. Han hadde et stort hjerte.Gutt

Elsket oss slik vi var

Pappa elsket oss akkurat sånn som vi var. Hvis vi hadde gjort noe dumt, merket vi ikke anklage fra han, bare barmhjertighet. Han var og er en inspirator for meg.Jente

Glad i menneskene rundt seg

Pappa har hatt en veldig omsorg for oss barna, men også for menigheten og alle han møter. Han ønsker at folk skal trives og ha det bra. Jeg har alltid følt meg elsket og verdsatt av han. Pappa er glad i menneskene. Han liker å hjelpe folk. Men det virker også som han er helt uavhengig av hva folk mener, tror og synes om han. Det har vært veldig inspirerende for meg.Gutt

Ikke dømmende …

Pappa var alltid til stede, noe han er fortsatt. Han er en god venn. Han har rost oss og elsket frem det gode i oss. Han hjelper folk fra fjern og nær, og hvis han hører om noen som er i nød så er han spontant der for å hjelpe. Å se hans reaksjoner, så mye han gleder seg når det går bra med folk, det har vært en opplevelse. Særlig når det går bra med sånne som mange mener ikke fortjener at det går bra med. Men pappa er ikke sånn dømmende, som setter folk i båser. Han har respekt for alle mennesker.Jente

Golden Heart

De som velger noe annet

I årenes løp er det flere av BCCs medlemmer som av forskjellige årsaker har valgt ikke å være tilknyttet menigheten. I forbindelse med lederskiftet på 90-tallet var det ca. 4 – 500 som avsluttet sitt medlemskap. Men ellers har det kun vært enkeltpersoner eller familier som har meldt seg ut.

Hvordan forholder BCC seg til slike som velger annerledes?

Det er jo forskjellige årsaker til at noen ikke vil være medlem lenger, sier Kåre J. Smith. Når f.eks. en ungdom velger å melde seg ut på grunn av en personlig overbevisning er jo ikke dette noe problem. Noe ekskludering eller form for straff eller utestengelse legger vi overhodet ikke opp til. Tvert i mot ønsker vi å la døra stå åpen og ha et godt og trivelig mellommenneskelig forhold til vedkommende. Jeg har jo flere i min slekt som har valgt noe annet, og har – i hvert fall fra min side – et godt forhold til dem.

Vi ønsker også å være så skånsomme som mulig, særlig overfor slike som har opplevd trange rammer i oppveksten, sier Smith. I sin tid trakk nok menigheten i større grad til seg slike med en mer pietistisk livsstil. Noen av disse var jo også svært firkantet i sin kristendomsforståelse. Vi har ingen problemer med å erkjenne at dette ofte kunne gå ut over barna. Om noen har valgt noe annet pga. dette er det derfor veldig forståelig, og de må få lov til å uttrykke sin frustrasjon. Det er jo også noe jeg og vi alle jobber hardt for i dag, at dagens barn og ungdom skal ha det godt, trivelig og inspirerende.

Noe annet blir det med de som over tid ønsker å motarbeide oss. De bør jo også forvente at vi forsvarer oss slik det er naturlig. Det er jo ofte en takknemlig sak som enkeltperson å angripe et større felleskap som man på en måte kjenner innenfra. Man blir liksom den svake mot den sterke og vinner lett sympati. Men noen av disse har også brutt ut av menigheten for ganske mange år siden, og menigheten er i dag helt annerledes enn den gang.

Dette med utstøtelse er ikke noe vi bruker. Det er vel brukt kun en eneste gang i BCCs historie, og da i et helt spesielt tilfelle der en person ønsket å være hos oss og samtidig drive motarbeidende virksomhet.

Er det vanskelig å uttrykke sine meninger i BCC dersom de går litt på tvers av flertallets?

Jeg legger i hvert fall ikke opp til at det skal være vanskelig. Det er høyt under taket når det gjelder å kunne diskutere og ha en dialog på ting. Samtidig legger vi vinn på å arbeide oss frem til enighet der dette er nødvendig, f.eks. når det gjelder bruk av penger og ressurser, eller ved bestemte veivalg. Men i de fleste tilfellene trenger man jo ikke ha samme mening eller gjøre ting likt. Det skal være stor frihet til å gjøre ting på den måten man synes er best. Det jeg imidlertid krever, hvis jeg kan si det slik, er at de som har ansvar, enten stort eller lite, ikke tenker på seg selv, men på dem man har omsorg og ansvar for.

Gå til toppen av siden   |   Les videre om «En sterk giverkultur og god kontroll»

Golden Heart

En sterk giverkultur og god kontroll

Brunstad Christian Church har virksomhet i nesten 60 land i alle verdensdeler. Selv har Kåre J. Smith vært en sterk pådriver for dette misjonsarbeidet. Mange kan vitne om Kåre J. Smiths svært personlig engasjement i folks ve og vel. Han er han raus, og hans personlige lommebok blir fort tømt i samværet med andre. Selv om han ikke har tro på penger som et universalmiddel for velstand og lykke, kommer ofte hjertelaget foran strategien, menneskene foran systemene. Hvis man spør hva som motiverer, hva som er drivkraften, nå i en alder av over 70 år, kan man få flere svar. Men en ting er sikkert; han er glad i folk.

Jeg har alltid vært glad i å hjelpe, sier Smith. Og det har også gitt meg mye glede. Den gleden vil jeg gjerne at også andre skal få oppleve. Det er ikke bare fordi BCC trenger penger til aktiviteter og misjon, men det er også for at vi alle skal få oppleve gleden og overskuddet i det å gi og hjelpe. Bibelen taler mye om å gi, og Jesus selv sier konkret «Gi, så skal dere få: Et godt mål, sammenristet, stappet og breddfullt, skal dere få i fanget. For i det målet dere selv måler med, skal det også måles opp til dere.» Dette er altså noe som slår positivt ut begge veier. Det opplever vi i BCC i dag, kanskje mer enn noen gang før.

Det blir mye penger inn i menighetens kasse når så mange gir så mye til misjon. Har menigheten kontroll med forvaltningen av disse midlene?

Nå sitter ikke jeg i styret for menigheten. BCCs midler forvaltes av styret i BCC. Men jeg har full tillit til at de har kontroll. BCC har alltid hatt orden i sine pengesaker, og det har alltid vært rettferdige folk som har styrt med dette. Jeg har alltid arbeidet for at dette skal ivaretas og videreutvikles. Vi følges opp og har tett kontakt med en autorisert revisor, som alltid går menigheten i sømmene dersom det skulle være uklarheter. Menighetens årsregnskap ligger offentlig, og vi har en gjennomgang av dette på Brunstad hvert år.

Gå til toppen av siden   |   Les videre om «Beslutningsprosesser og styreansvar»

Golden Heart

Beslutningsprosesser og styreansvar

Med penger og eiendom følger krav til god kontroll. God kontroll krever gode prosesser. Det har derfor siden Kåre J. Smith overtok som leder vært en økende bevissthet rundt styresammensetning og styrearbeid. For styrebeslutninger er det i vedtektene til BCC alltid vært et krav til enstemmighet. Det betyr at veien til beslutningene ofte kan være lenger enn om de ble tatt ved en ordinær flertallsavstemning.

Kåre J. Smith har vært en drivende kraft for å gjøre disse prosessene så gode og inkluderende som mulig. Stikkord har vært ærlighet og åpenhet, samt viljen til å ta en dialog hvis man følte at man så ting annerledes. Dialog har vært en viktig faktor å utvikle. En konstruktiv dialog fordrer også at man har samme intensjon, nemlig menighetens beste. Innenfor denne rammen skal det være høyt under taket. Beslutningene skal tas på et ærlig grunnlag, og den skal tas av styret samlet. Det vil også si det samme som at man ikke bør drive lobbyvirksomhet på bekostning av de i styret som man skjønner har en annen mening enn seg selv. Dette fikk Smith selv kjennskap til fra sin tidlige tid i styret for menigheten i Oslo.

De ville jo ha meg med i styret for Oslo, sier Kåre. J. Smith. Men jeg skjønte en del ganger at noen hadde snakket sammen på forhånd, og nærmest tatt en beslutning når styremøtet startet. Det var en litt uheldig kultur. Da sa jeg at dersom jeg skulle være med i styret, så måtte vi ta diskusjonen på styremøtet, og ikke på kammerset hos en eller annen. Så da ble det en endring på det, og prosessene ble mer ryddige. Men det var nok litt vanskelig for noen å måtte fronte sin mening for en som i utgangspunktet kanskje hadde en annen oppfatning. Men på denne måten kom det frem mange gode innspill, og beslutningene ble bedre.

Elias Aslaksens satte jo i sin tid tingene på spissen av og til, og hans ord om det å diskutere var nok litt misforstått av flere. Han skriver jo i en av sine artikler at «Avsky diskusjon og stridigheter som pesten». Dette ble da av noen tatt bokstavelig. Resultatet ble jo at man bare snakket med dem som var enige med seg selv. Det Aslaksen mener er selvfølgelig å ikke være stri og sta, slik at det blir vanskelig å omgås en. Jeg snakket jo mye med Aslaksen i min ungdom, og var på reise samme med ham. Jeg husker jeg konfronterte ham en gang med at flere tok hans ord bokstavelig, og ikke skjønte tanken bak dem. Da var han veldig tydelig på at det overhodet ikke var hans hensikt.

Når det er sagt, så var det en god kultur i hovedledelsen å ha en frisk dialog. Mellom Elias Aslaksen, Sigurd Bratlie og Aksel J. Smith var det ofte meningsutvekslinger. Men de arbeidet seg alltid frem til enighet, og når de først hadde gjort det, så sto de som én blokk, avslutter Kåre J. Smith.

Følgende er tatt rett ut av et seminar om styrearbeid i BCC for noen år siden:

«Når det er krav til enstemmighet er prosessen vesentlig. Som styremedlem er du forpliktet til å være en del av den prosessen frem til en avgjørelse. Og dette tror jeg ikke fungerer skikkelig over alt. Det er jo en fase hvor man innhenter informasjon, der man kanskje er uenig og man diskuterer osv. Så kommer beslutningsfasen og deretter gjennomføringsfasen. Når man fortsetter å diskutere langt inn i gjennomføringsfasen, så kommer det av at prosessen før vedtaket ikke var tilfredsstillende. Man må bruke god nok tid slik at man finner den løsningen man kan enes om. Derfor er det utrolig dumt å hoppe bukk over de nødvendige prosessene før vedtaket.

På styremøtene skal det være stor takhøyde slik at alle medlemmene kommer til orde og blir hørt. Ved tvil skal du aldri skrive under på noe som helst, men be om tid slik at du får satt deg inn i sakene. Hvert styremedlem har like mye ansvar. Man skal ikke la seg dirigere av én person. Men om man er dyktig på ett område er det ikke sikkert man er det på et annet område. Og om det er personer i styret som en er vant til å forholde seg til åndelig, og en får åndelig hjelp av, så kan det ofte være at disse ikke har like god greie på de praktiske sakene som behandles i styret. Da skal en ikke legge seg innunder slike, men si sin mening.

Så langt seminaret.

Hvilke plass har kvinnene i menighetens styrer?

Mange har hatt et utrolig dårlig kvinnesyn, sier Smith. Og jo lenger nedover i Europa man kommer desto verre har det vært. Dette har jeg sett i alle år, og jeg har arbeidet hardt for at menighetene skal få et mer riktig syn, et bibelsk syn på kvinnene. Det er ikke noe forskjell på mann og kvinne i kristenlivet. Når det gjelder styrearbeid har vi mange dyktige og velutdannede kvinner som bør delta. Jeg har ytret sterke ønsker om å ta med kvinnene i lokalmenighetenes styrer, uten at jeg på noen måte kan detaljstyre dette. Ikke fordi de er kvinner, men fordi de er dyktige, ofte mer dyktige enn mennene. Dette er nå på god vei til å bli gjennomført over alt. Kvinnene har i dag en helt annen posisjon i BCC enn for bare 15 – 20 år siden.

Gå til toppen av siden   |   Les videre om «Pensjonist med visjoner»

Golden Heart

Pensjonist med visjoner

Kåre J. Smith er i dag pensjonist, men har ikke tenkt å gi seg med det første. Arbeidsdagen har vært lang, men han håper den blir enda lenger. Han er verdsatt av alle aldersgrupper i menigheten. Det romslige hjertelaget, og fraværet av detaljstyring, har gitt ham mange venner. Han kan av og til være skarp i sine formuleringer, og setter gjerne ting i perspektiv. Men når man kjenner medmennesket Kåre J. Smith er det lett å forstå meningen i det.

Smith deltar gjerne i paneldebatter på Brunstad, i lokalmenighetene eller i BCCs egen TV-kanal, BrunstadTV. Han har mange reisedøgn i året, og turene går over hele kloden. Mange vil gjerne ha en bit av hans tid, og hans egenskaper som inspirator og evne til å begeistre er velkjent. Han sier ja til så mye han klarer, så lenge det er innenfor de visjonene han har for menigheten.

Hva er dine visjoner for menigheten?

Det er at flest mulig får en dyp personlig relasjon til Jesus, og begynner å leve for ham. Jeg tror at mange ikke har oppdaget dette enda, eller skjønner at det er mulig. Det var dette Jesus ønsket, et dypt og sant fellesskap med oss, som også strekker seg ut over det å få syndenes forlatelse. Ved denne relasjonen med Jesus skapes også et godt fellesskap blant medlemmene i menigheten. Jeg jobber hardt for dette. Det gir meg mye glede å se at det fungerer, og at fellesskapet faktisk tar form og utvikler seg etter Jesu’ ønske. Jeg kan ikke bidra til dette bare fra talerstolen eller skrivepulten, men jeg må ut og ha samfunn med grasrota. Derfor reiser jeg såpass mye. Det gir meg også mye glede og inspirasjon tilbake.

Har du en drøm om et stort Brunstad med innflytelse i lokalsamfunnet?

Jeg har ingen ambisjoner rundt Brunstad, annet enn at det kan dekke våre behov. Jeg er ingen tilhenger av at det er stort og flott. Samtidig kan vi ikke leve som i gamledager. Vi må ordne oss funksjonelt og fremtidsrettet. Det kan kanskje virke litt fremmed at en norsk frikirke satser såpass omfattende, men vi er blitt mange medlemmer, og stadig er det flere som ønsker å komme til Brunstad. En sentral del av vår virksomhet er å bygge et kristelig fellesskap, og da ønsker vi å komme sammen og gjøre ting sammen. Da må det også dimensjoneres riktig.

Vi lever ikke noe kjedelig eller ensformig liv i BCC. Utenfra kan man nok ha bestemte meninger om hvordan en slik frimenighet bør se ut og oppføre seg. Kanskje ut fra litt gammeldagse oppfatninger av bedehus og kirkeliv, at man skal være fattig, leve nøysomt, kjøre gamle biler, bo i små hus, ha et lite forsamlingslokale og gå i gammeldagse klær osv. Men vi driver ikke gudsdyrkelsen på den måten. Vi har mye tro på fremtiden både for oss selv og våre barn. Vi etterstreber verken rikdom eller fattigdom. Men vi ønsker å legge til rette for trivsel og meningsfull aktivitet for alle aldersgrupper.

Det vise apostel Paulus sa det treffende i et av sine brev. «For vi vil ikke være herrer over deres tro, men medarbeidere, så dere kan finne gleden.» Å arbeide for at de andre kan finne denne gleden, er vel det mest meningsfulle man kan gjøre. Det er min motivasjon.

Gå til toppen av siden